Skjermbruk til besvær
Utviklingen og bruken av sosiale medier forandrer oss som mennesker. Vi twitrer, SMS-er, «liker» og chatter. Disse nye begrepene og formene for vennskap endrer måten vi forholder oss til hverandre på. Vi er påkoblet, men ikke fysisk til stede hos hverandre.
Vi mister evnen til å være til stede for hverandre, se hverandre inn i øynene når vi kommuniserer. Ikke minst mister vi evnen til å være alene med oss selv. Hva gjør dette med oss og ungdommene våre?
Den amerikanske psykologen og sosiologen Sherry Turkle har skrevet en rekke bøker om sosiale følger av datateknologien. Hun var tidlig svært positiv til teknologien, men forskningen hennes de senere årene viser også utfordringer. Selv om vi er mer tilkoblet andre via internett, så blir vi også mindre til stede og mange føler seg mer ensomme. Vi er sammen uten å være sammen. Du kan være flere steder på en gang, men du er ikke til stede i øyeblikket for den eller dem du er i samme rom som. Når vi tekster, blogger og kommenterer på sosiale medier, eller skriver e-poster, kan vi kontrollere og redigere det vi vil si og den vi ønsker å fremstå som. Når vi fører en samtale ansikt til ansikt, blir vi påvirket av det som skjer her og nå; av den andres tilstedeværelse, øyekontakt og følelser. Dette takler vi dårligere enn før, og særlig ungdommer trenger å utvikle ansikt-til-ansikt-kontakt. Alle de små tweetene og SMS-ene blir ikke det samme som en samtale. Vi lærer ikke å forstå hverandre og våre reaksjonsmønstre. Det er kun gjennom kommunikasjon med andre at vi lærer å kommunisere med oss selv, at vi lærer selvrefleksjon. For barn og unge er denne egenskapen selve grunnmuren i det å vokse opp.
I sitt forskningsarbeid har professor Turkle møtt ungdommer som sier til henne at «Jeg vil heller tekste enn snakke» og at «En dag, men ikke nå, vil jeg gjerne lære hva det vil si å føre en samtale med en annen». Følelsen av at ingen lytter til oss, gjør at vi tilkobles teknologien og at vi heller vil snakke med maskiner enn med mennesker. Å ha facebookside, Instagram- eller Snapchat-konto med mange følgere er mer tilfredsstillende enn å være sammen med venner, fordi mellommenneskelige forhold er mer krevende. Følelsen av å bli sett, lyttet til (eller «like-et») fører til at vi forventer mer av teknologien og mindre av hverandre. Det betyr at vi er ensomme, men redde for intimitet. Teknologien appellerer altså til oss der vi er mest sårbare. Den gir oss følelsen av fellesskap uten kravene til vennskap.
Turkles funn rimer med de norske funnene i rapportene fra Ungdata og Medietilsynet. Vi bruker teknologien til å definere hvem vi er og hvem vi vil fremstå som. I rapporten «Det er på Facebook man flørter» fra Medietilsynet 2015 er det gjort dybdeintervjuer av 25 ungdommer i alderen 13–16 år fra hele landet. På spørsmål om en er den samme på sosiale medier som i virkeligheten, svarte ungdommene at de stort sett ønsker å fremstille seg selv litt bedre på nett enn de føler at de er.
«Jeg blir ofte tøffere når jeg snakker med folk på nett, men det er både bra og dårlig. Spesielt er det lettere å snakke med noen man kanskje liker litt, fordi man kan være nervøs uten at de ser det. Man er jo seg selv, bare en litt bedre og kulere utgave», sier en gutt på 16 år. Mens en jente på 15 sier følgende: «Det varierer kanskje litt fra person til person. Noen kan snakke skikkelig masse på nett, men så sier de nesten ingenting i virkeligheten.»
Hva gjør skjermbruken med tenåringen?
Hvis vi ikke lærer barna våre å være alene, kan de ende opp med å føle seg ensomme når de er for seg selv. De mister evnen til å trives i sitt eget selskap, som er så viktig for selvrefleksjon og for å utvikle fantasi og kreativitet. Alle unge trenger muligheten til en pause, de trenger ro i en travel hverdag.
Jeg tror ikke vi kan stoppe eller bremse utviklingen av teknologisk kommunikasjon, ei heller ønsker jeg det. Det jeg ønsker, er at vi skal ha et bevisst forhold til bruken av teknologi i vår kommunikasjon med andre – og med oss selv. Å sette av tid til å snakke sammen, til å sørge for øyekontakt i hverdagen og til å lage pusterom uten sosiale medier, er det jeg ønsker for ungdommene våre. Det er en voksenoppgave å sørge for dette ved å rette oppmerksomheten mot vår egen bruk av teknologien og ved å sette grenser for hele familien. Vi må rett og slett opprettholde samtalen og øyekontakten mellom oss.
I påsken for noen år siden utfordret vi ungdommer og voksne til å legge igjen mobilen i en kurv i gangen når de kom inn i hytta. Det bemerkelsesverdige var at de voksne hadde størst problemer med det. De måtte jo bare ta et bilde eller sende en jobbmail, eller de hadde andre unnskyldninger. Det vi oppdaget, var at samtalene mellom oss ble nærere og mer langvarige når alle var fullt ut til stede.
Snakk om nettvett
De aller fleste tenåringene mestrer i stor grad sin egen netthverdag. De er bevisste på hvordan de kan unngå ubehagelige situasjoner, og de vet hvordan de skal takle dem når de oppstår. På skolen lærer de hvordan de skal blokkere og rapportere om ting som skjer på nettet. Allikevel oppgir Barn og medier-rapporten at en av fire unge i alderen 9–16 år har opplevd at de selv eller andre blir mobbet på nettet. Andelen som opplever dette er høyest blant de eldste ungdommene. Syv prosent har ukentlig eller månedlig vært utsatt for ubehageligheter. En av ti opplevde dette sjeldnere enn én gang i året.
Åpenheten for å snakke om nettmobbing blir stadig større, ikke minst som følge av pressens fokus på enkelte politianmeldelser. I tillegg tar flere og flere skoler ansvar for å lære barn og ungdom nettvett. For hundre år siden var det skolens oppgave å lære dem å lese og skrive, i det 21. århundret er det like viktig å lære dem å håndtere den stadig mer omseggripende teknologien. Det er gledelig at over 70 prosent av ungdommene sier de har lært om gode nettvaner på skolen. Det vil si at de lærer å beskytte sin identitet og sitt digitale privatliv. Det betyr allikevel ikke at vi kan overlate denne oppdragelsen kun til skolen.
Vi foreldre må huske på å snakke med ungdommene våre om dette. Jeg møter mange tenåringer som ønsker mer anerkjennelse, forståelse og aksept fra foreldrene om at sosiale medier er en stor og viktig del av livet deres. Det skal vi ta inn over oss, men det betyr ikke at vi kan slippe dem helt løs på egen hånd. Vi må fortsatt snakke med dem om bruken, og ta del i hva de deler. Så tidlig som mulig skal vi bevisstgjøre dem på følgende regel: Skriv på nettet kun det som du kan si ansikt til ansikt til en person. De trenger også å høre at å lagre eller spre seksualiserte bilder av noen under 18 år er straffbart, og at den kriminelle lavalderen er 15 år. Snakk med dem om hva det betyr at en 15-åring kan holdes strafferettslig ansvarlig.
Spørsmål du kan stille tenåringen om nettbruk
Hvor går grensen din for hva som er greit å chatte om, og hva slags bilder er det greit å dele?
Spør du om lov før du legger ut bilder av andre?
Er det en forskjell på å si noe ansikt til ansikt til en person, og det du skriver på nettet om eller til en annen?
Legger du til eller svarer du folk du ikke kjenner på nettet?
Er det ofte at du blokkerer eller rapporterer brukere?
Hvis noen du kjenner blir mobbet på nettet, hvordan forholder du deg til dem og hva gjør du da?
Har du opplevd misforståelser når du chatter eller kommenterer ting på nettet?
Svarene du får kan gi deg informasjon om hvor mye ungdommen din vet om nettvett og om hun eller han har negative opplevelser med nettbruken. Dere kan også få en god samtale om dette viktige temaet. Opplever vi foreldre at tenåringen blir mobbet, skal vi stille opp og ta det på alvor. Det gjør vi ved å snakke med lærer og rektor på skolen og med andre foreldre som er involvert. Trenger du og tenåringen hjelp til å slette bilder, meldinger eller falske profiler som andre har etablert i ungdommens navn, kan dere gå inn på nettsiden http://www.slettmeg.no. Her får dere veiledning og hjelp. Hvis ungdommen din blir utsatt for trusler eller identitetstyveri, skal dere heller ikke nøle med å kontakte politiet.